Vi får en datter i Kina

fortalt av mamma Anne Helene

S-AH-H1998

S-T-H1998-400px

Ankomst til hotellet

Det er juli 1998, og i Jiangsu-provinsen er det kvelende varmt og fuktig. Et slitent reisefølge fra Verdens Barn med sju blivende foreldrepar sjekker inn på hotellet i Nanjing etter nesten et døgn på reisefot. Hotellet er flott og moderne – det skal bli deilig å slappe av litt på sengen.

Idet vi åpner døren til hotellrommet vårt, får jeg øye på barnesengen som er satt inn ved siden av dobbeltsengen. Det går en støkk gjennom meg. Nå er det like før det skjer på ordentlig – vi skal få en datter på 18 måneder! To års ventetid er snart over.

Tildelingsbildet

Alt vi har hatt å forholde oss til så langt, er et lite bilde og en kort legerapport som vi fikk ved tildelingen for drøyt to måneder siden.

Vi har stirret og stirret på bildet, prentet inn hver minste detalj. Ei nydelig lita jente med mørke mandelformede øyne, hjerteformet munn, piggsveis og bollekinn.

Vi har spekulert mye på hvor gammel hun er på bildet. Hvordan ser hun ut nå, tro?

Sterke følelser

Ventetiden har vært nesten uutholdelig, og jeg har hatt problemer med å sove ordentlig om nettene den siste tiden. Gledesrus har vekslet med tilløp til panikk.

«Jippi!!! Hurra!!! Jeg er blitt mamma! ENDELIG!!! Det er ikke til å tro!!! Jeg er verdens lykkeligste menneske!»

«Hjelp, hva er det vi har funnet på! Hvordan skal dette gå? Tenk om hun ikke liker meg! Tenk om jeg ikke klarer å være en god mor for henne!»

Mannen min er også veldig spent, men tar det litt roligere enn meg.

Nærmere …

Sterke følelser til tross, alt har bare vært «på papiret» så langt. Nå er det like før det blir fysisk virkelighet (og det er ingen vei tilbake heller!). Det er nesten for sterkt å tenke på.

Dagen etter ankomst er vi på sightseeing, og om ettermiddagen får vi vite at vi skal få barnet vårt neste dag, samtidig med fire av de andre parene.

Hjertet mitt stopper nesten et øyeblikk, og det iler igjennom hele kroppen min. Mannen min og jeg trykker hverandre i hendene og ser smilende og oppspilt på hverandre.

Et av parene får sitt barn på hotellet samme ettermiddag – en gutt. Så spennende! Alle får se på gutten etter at han har roet seg hos sine nye foreldre. Så søt og blid han er!
Vi gratulerer.

Det blir lite søvn på oss den natten.

Enda nærmere …

Så er den store dagen kommet. Alvor og nervøs forventning preger alle de blivende foreldrene.

Først blir vi intervjuet på et offentlig kontor i Nanjing. Det går greit. Vi blir blant annet spurt om hvor mye vi tjener, og hvorfor vi vil adoptere ei jente fra Kina.

Vi må også love høytidelig at vi skal ta godt vare på datteren vår, aldri forlate henne, og gi henne en utdannelse.

Det er en påfallende stille og appetittløs foreldregjeng som truer i seg lunsj før en minibuss frakter oss til byen Wuxi der vi skal få barna. I løpet av den to timer lange kjøreturen øker spenningen og nervøsiteten ytterligere.

Endelig er bussen framme, og vi blir geleidet inn i en offentlig bygning. Vi vet at barna er der inne. Jeg forsøker å puste rolig og beholde fatningen. Mannen min er også temmelig oppskjørtet. Han filmer med vårt nyinnkjøpte videokamera.

Opp en trapp, og så må vi vente litt i en korridor. Fra et rom i nærheten hører vi barnelyder. Det er like før jeg besvimer.

Så skjer det

Døren til rommet går opp. Der står fem pleiere med hver sin pike på armen. Pikene er nystelt og pyntet i kjoler og plastsko.

Mannen min oppdager straks datteren vår. «Der er hun», tenker han og får fanget henne inn med videokameraet.

Det går nesten rundt for meg, og jeg ser ikke klart lenger. Alt skjer liksom plutselig så fort, og jeg henger ikke helt med.

Det ene paret får sitt barn. Jeg er som i en tåkedis. Barnehjemsdirektøren roper opp navnet på datteren vår. Mannen min og jeg gir tegn, og i neste øyeblikk får jeg henne i armene mine.

«Ma-ma, ma-ma», sier barnehjemsdirektøren smilende til datteren vår – «her er din nye mamma».

Mannen min filmer oss, og jeg er helt utenfor meg selv.

I mine armer

Det er underlig å holde henne – barnet vårt som jeg har lengtet så intenst etter, og som likevel er en fremmed nå når jeg endelig har henne i armene mine.

Håret hennes berører haken min et lite øyeblikk, mykt og lett. Det er en nydelig følelse – som dunet på en englevinge.
Fornemmelsen brenner seg fast i meg der og da. Siden vil jeg alltid kunne gjenkalle den som noe helt spesielt og vakkert.

Datteren vår kikker forundret opp på meg. Så snur hun seg vekk.

Jeg ser på henne. En tynn, gravalvorlig og nesten skallet liten pike. Uten en lyd ser hun langsomt rundt seg og skjønner antakelig ingen ting. Hun er nesten som fastfrosset.

En ekkel forvirring griper brått tak i meg. Jeg kjenner henne ikke igjen fra bildet. Er det virkelig henne? Jeg ser spørrende på mannen min. Han nikker. «Joda, det er henne», hvisker han bestemt.

Tvilen slipper likevel ikke taket med en gang. Jeg smugtitter raskt på de andre jentene. Nei, ingen av dem ligner. Da er det vel henne, da. Jeg må bare stole på at alt stemmer.

Vår nye datter er skjønn og fremmed. Jeg smiler fårete med tårer i øynene mens jeg holder henne inntil meg. Det føles ganske uvirkelig. Nært og fjernt på samme tid. For sterkt til at jeg klarer å være helt i kontakt med meg selv.

Mannen min ser smilende på oss med tårer i øynene. Han overlater filmingen til en annen.

Så setter vi oss på hver vår stol tett inntil hverandre. Datteren vår er på fanget mitt. Vi forsøker forsiktig å få kontakt med henne. Hun gir liten eller ingen respons.

En stille og alvorlig pike

Jeg ser ned på henne, kjærtegner henne varsomt. Idet jeg stryker henne lett over kinnet, ser hun forundret opp på meg et øyeblikk igjen. Akkurat som hun tenker: «Hva var det?» Så snur hun seg vekk på nytt.

Det kommer ikke en lyd fra henne. Hun er forkjølet, og det surkler i brystet hennes. Hun viser ingen spesiell interesse verken for meg eller mannen min. Bare ser seg forsiktig rundt eller stirrer ut i intet. Situasjonen må sikkert være ganske skremmende for henne.

På pappas fang

Etter en stund løfter jeg henne mykt over på fanget til mannen min. Hun reagerer ikke noe spesielt på det, er bare passiv og fjern.

Vi har med en fargerik rangle som mannen min tar fram og viser henne. Først tør hun ikke røre den. Så tar hun forsiktig på den med en finger – deretter med to fingre.

Etter en stund har hun fått et fast grep om ranglen, og den tviholder hun på i flere dager! (Ranglen ble sikkert et slags forankringspunkt, noe trygt å holde fast ved midt oppi alle forandringene.)

Beveget og kaotisk

Det er trangt, fryktelig varmt og temmelig kaotisk i rommet. Mannen min ser helt kokt ut, stakkars. Alle foreldrene er dypt beveget og mer eller mindre gråteferdige der de forsøker å få kontakt med barna sine. Noen av barna gråter, andre virker mer uberørt.

Det filmes og tas bilder, og pleierne svinser rundt og prøver å få barna til å være blide. De vil nok gjerne at foreldrene skal få et godt inntrykk av barna.

Før vi reiser tilbake til hotellet, må vi gjennom et nytt intervju.

Barnehjemsdirektøren gir også en innføring i hva barna er vant til å spise (hovedsakelig melk med sukker!), og hvordan hun mener at vi bør mate og stelle barna.

Vil ikke drikke

På bussturen tilbake prøver vi å få datteren vår til å drikke melk eller saft fra flaske, men hun biter seg bare fast i flaskesmokken. Det eneste vi får i henne, er et par bokstavkjeks.

(Vi hadde problemer med å få henne til å drikke nok, og etter to dager ble hun uttørret og fikk diare og høy feber. Vi var kjemperedde! Heldigvis tok tørsten overhånd til slutt, og da kom hun seg veldig raskt.)

Et slitent trekløver

Det er langt på kveld når vi endelig er tilbake på hotellrommet vårt. Alle tre er veldig slitne.

Vi setter datteren vår varsomt på dobbeltsengen. Hun ser langsomt rundt seg og virker helt fortapt. Stakkars lille skatt, for en overveldende dag dette må ha vært for henne også!

Forsiktig skifter vi bleie på henne. Da lager hun en lyd for første gang! Så tar vi på henne pyjamas og legger henne i barnesengen. Hun er så utkjørt at hun sovner med en gang.

Endelig er vi foreldre!

Så står vi der og ser på at hun sover. Vår datter. Så nydelig hun er. Tenk at hun endelig er kommet til oss. Det er ikke til å tro.

Denne dagen har vært så sterk og følelsesladet at det sikkert vil ta lang tid å fordøye den helt. Det er fremdeles noe uvirkelig over det hele.

Vi må gi datteren vår den tiden hun trenger til å fordøye den sjokkartede omveltningen hun nå opplever. Hun må få tid til å bli trygg på oss, knytte seg til oss, og venne seg til sin nye tilværelse med oss.

Og vi trenger tid til å bli kjent med datteren vår og venne oss til et liv med barn, etter 14 års ekteskap uten barn.

En ting er i hvert fall sikkert: Vi er endelig blitt foreldre, og vi er de heldigste i hele verden!

* * *

Vi kan trygt anbefale Verdens Barn som adopsjonsformidler. De er ryddige, profesjonelle og gir god informasjon. Vi hadde en fantastisk tur til Kina med et opplegg der alt gikk på skinner.