«Jeg vil ha først!»

skrevet av mamma Anne Helene september 2003

S-N-2005-03-13-400px

Noen morgener er mer slitsomme enn andre …

Jentene våre (6 og 3 år) har i lengre tid vært svært opptatt av hvem sin tur det er til å få først. Noen ganger synes jeg det tar helt av.

I dag morges ved frokostbordet:

Ungene skal få sin daglige skje med vitamintilskudd, og så setter storesøster i gang: «Det er min tur først i dag!»
Lillesøster: «Næhei, jeg vil ha først!»
Storesøster: «Du var først i går.»
Lillesøster: «Nei, DU var først i går.»
Storesøster: «Mamma, ikke sant at lillesøster var først i går.»

Jeg husker ikke og svarer noe oppgitt: «Spiller det så stor rolle da? Begge får jo.»
Totalt uinteressant.

Storesøster: «Jammen mamma, det er helt sant, lillesøster VAR først i går!»
Lillesøster: «NEEEI, storesøster var først i går!!!»

Sukk, hvem skal jeg tro på? Jeg mistenker at storesøster snakker sant. Hun er nemlig veldig flink til å holde styr på ting.
Dessuten har ikke lillesøster helt føling med hva «i går» egentlig innebærer, og hun er en liten opportunist.

Jeg skjærer igjennom og bestemmer at storesøster får først i dag.
Med det resultat at lillesøster setter i å stortute.

Æsj.

Jeg prøver meg med et forslag: «Da sier vi det slik at siden storesøster får først i dag, så får lillesøster først både i morgen og i overimorgen.»
Til min forundring og lettelse blir dette forslaget godtatt uten innvendinger.
Storesøster nikker ok, og lillesøster smiler igjen.
Begge gaper etter tur og får hver sin skje med flytende vitaminer.

Godt, da var det i havn.

De sitter rolig og spiser en liten stund, og så kommer neste runde.

Lillesøster: «Mamma, jeg vil ha mer juice.»
Storesøster: «Nå er det min tur til å få først, for du fikk først i stad.»
Lillesøster: «Næhei, jeg spurte først.»
Jeg: «Lillesøster spurte først, så da får hun først nå.»

Storesøster begynner å vræle så snørr og tårer spruter. Demonstrativt flytter hun esken med corn flakes slik at den blir stående foran lillesøster, mens hun roper: «Ikke se på meg!»
Lillesøster flytter esken til side og ser ertelystent på storesøster.
Storesøster: «IKKE SE PÅ MEG, SIER JEG! Mamma, lillesøster ser på meg!»

Lillesøster smiler fornøyd.
Det topper seg for storesøster. Tiden er inne for å servere lillesøster den ultimate trussel: «DA BER JEG DEG IKKE I BURSDAGEN MIN!»

Nå har jeg fått nok.

Jeg fjerner esken med corn flakes fra bordet og sier ergerlig: «Nei, nå får dere holde fred! Det er ikke noe hyggelig med frokost når dere krangler sånn. Bare hør hvordan dere høres ut.»

Pappa, som hittil har betraktet det hele stilltiende over kaffekoppen, blir med på en liten demonstrasjon.

Vi setter i gang å «krangle» høylytt om hvem sin tur det er til å få mer kaffe først, hvem som skal ha syltetøyet først, hvem som skal få mer smør først, osv.

Gullungene ser først storøyd på oss.
Så ler de henrykt.

Pappa og jeg avslutter, og jeg sier strengt: «Synes dere det er noe koselig med sånn krangling, da?»
«En gang til!» hyler jentene begeistret i kor.
Vi gir opp og må le, vi også.

Så spiser vi videre i fred.
I omtrent fem sekunder.

Da kommer det fra lillesøster: «Jeg vil ha mer korn. Jeg vil ha først.»

Så er det på’n igjen …

* * *