Vi henter lillesøster i Kina

fortalt av mamma Anne Helene

N-AH-2001-03

N-T-2001

Det er annerledes denne gangen.
Vi har liksom landet. Det er ikke nytt å være foreldre lenger.

Det har gått nesten tre år siden vi hentet vår første datter i Kina. Den gangen var det som om jeg svevde oppunder taket – med tusen ubesvarte spørsmål og masse følelser som til tider truet med å gå amok.

Nå når vi skal hente lillesøster er beina nokså godt plantet på jorda.

Ei lita jente fra Sør-Kina

Ventetiden har som forrige gang blitt lengre enn forespeilet. I slutten av januar 2001 kommer endelig tildelingen: ei jente på ti måneder fra Guilin i Guangxi-provinsen i Sør-Kina.

Vi er overrasket over å få et så lite barn, og enda mer overrasket over at hun bor hos fosterforeldre. Det er ikke så vanlig for barn fra Kina.

Ett blikk på tildelingsbildet – som var tatt da lillesøster var tre måneder – er alt vi trenger for å falle pladask: Et nydelig lite nurk med runde kinn, store forskrekkede øyne og en åpen liten munn.
Tenk at vi kunne være så heldige igjen!

Hvordan blir det å ha to barn?

Vi har lurt veldig på hvordan det blir å ha to barn. Det var en stor overgang i livet å bli foreldre første gangen.
Hva vil skje nå? Vi har aldri vært i tvil om at vi ønsker oss to barn, men må innrømme at vi er spent på om det stemmer som enkelte sier, at «en er som ingen, og to er som ti».

Og hvordan vil eldstejenta på fire år reagere på å få en lillesøster?
Vi har bestemt oss for at hun skal være med når vi henter lillesøster.

25 timer på reisefot til Nanning

23. mars 2001 tropper vi spent opp på Gardermoen med fullstappede kofferter. Lillesøster har da nettopp fylt ett år.
Vi er i alt 11 par som skal reise sammen og hente hver vår jente i regi av Verdens Barn.

Turen går via Helsinki til Beijing, og deretter til Nanning i Sør-Kina, hvor vi skal motta barna.
Vi er på reisefot i ca 25 timer i strekk.

Storesøster sover som en stein når vi på ettermiddagen neste dag ankommer Nanning – en travel og sjarmerende millionby i Sør-Kina.
Etter en busstur på tre kvarter sjekker gruppen inn på et stort femstjerners hotell og får en natts søvn før overtakelsen, som skal foregå på hotellet neste dag.

I dag skal det skje

Så er dagen kommet. Jeg vekkes av et gedigent tordenskrall klokka åtte.
Storesøster sover så tungt at vi nesten ikke får vekket henne.

Jeg er overrasket over hvor rolig jeg er. Forunderlig nok merker jeg ikke noe annet enn en liten uro for at det kan bli veldig mye arbeid med to barn.

Informasjonsmøte

Vi spiser frokost, og så er det informasjonsmøte for alle foreldrene på rommet til en av reiselederne.
Stemningen er forventningsfull, nervøst munter og litt høytidelig.

Vi får beskjed om at barna vil bli brakt med buss til hotellet på ettermiddagen, og at vi vil motta barna på rommene våre i to puljer fra kl 15 og 17.
Vi er i siste pulje og må altså holde oss klare på rommet vårt fra kl 17. Da er det bare å vente på at det skal banke på døra!

Dokumentsignering med overraskelse

Alle foreldreparene må etter tur signere en del dokumenter. Mannen min og jeg setter oss ned og signerer og avgir fingeravtrykk i diverse eksemplarer.
Ett av dokumentene vi signerer inneholder overraskende et ferskt bilde av lillesøster, pluss fotavtrykket hennes!

Jeg gisper uvilkårlig når jeg ser bildet. «Se!» hvisker jeg henrykt til mannen min, «se for et nydelig barn vi får!» Han nikker smilende. Hjertet mitt banker hardt.
Vi filmer papirene ivrig med videokameraet.

Bytur for å drøye tiden

Etter møtet blir hele gruppen geleidet til fots til et lokalt supermarked. Det er fint å ha noe å gjøre, og morsomt å betrakte det myldrende bylivet.

Masse mennesker, sykler, mopeder og biler i en konstant, larmende og tilsynelatende kaotisk strøm.
Små butikker langs fortauet, og et frukt- og grønnsaksmarked med diverse ting vi aldri har sett før.
Supermarkedet har ganske stort utvalg, og vi kjøper blant annet med oss forskjellige typer barnemat.

Storesøster er i slag og følger interessert med.

Spenningen øker

Så går vi tilbake til hotellet og spiser lunsj. Det begynner å nærme seg.
Igjen er jeg overrasket over hvor rolig jeg er, selv om jeg vet at barna sikkert ankommer hotellet snart.

Mot slutten av lunsjen sier en av de vordende pappaene plutselig: «Se! Var det ikke noen som passerte der ute i korridoren med et lite barn på armen?»

Min indre ro ender brått og brutalt. Det er som om en knyttneve av nervøsitet treffer meg rett i magen. Jeg setter nesten maten i halsen og får ikke ned en bit mer. Pulsen stiger raskt.

Det er sikkert barna som ankommer hotellet! Jeg tør ikke se ut i korridoren engang.
Gisp, nå er det bare to-tre timer igjen til vi får henne! Følelsene har omsider innhentet meg.

På vei opp til hotellrommet går det en iling av glede gjennom hele kroppen min – akkurat som om jeg snart skal treffe en god venn jeg ikke har sett på veldig lenge.

Nervøs venting på hotellrommet

Hvordan vi får de siste to timene før overrekkelsen til å gå, husker jeg ikke helt i ettertid.

Vi rydder på rommet og snakker med storesøster om hva som skal skje. Så pynter vi både henne og oss selv. Storesøster setter seg i rommets lenestol og synes at det tar veldig lang tid.

16.45. Puh, nå er nervene på høykant! Hvordan kommer vårt første møte med lillesøster til å bli? Får vi treffe fostermoren?
Jeg stikker en tur på badet for å stelle meg litt ekstra.

Noen få minutter senere banker det på døra. Jeg spretter forfjamset ut fra badet. Klokka er jo ikke 17 ennå!

Så kommer hun!

En ung og smilende pleierske spaserer inn med vår nye datter, tett fulgt av våre to reiseledere.

Lillesøster sitter ganske rolig på armen til pleiersken og titter nysgjerrig rundt seg. Hun ser riktig fjong ut, kledd i en lekker laksefarget strikkedrakt med matchende strikket alpelue. Lillesøster virker ganske uberørt av den lange bussturen fra Guilin.

Akkurat som da vi fikk storesøster, synes jeg plutselig at alt skjer så fort. Jeg henger liksom ikke helt med følelsesmessig og får ikke med meg så mye av det som skjer rundt meg.

Mannen min filmer med videokameraet, og takket være det har jeg kunnet oppleve mange av detaljene i ettertid.

Jeg strekker forsiktig ut en hånd mot den lille datteren vår, men hun trekker seg unna med et klynk og lener seg inntil brystet til pleiersken.

Jentene møter hverandre

Storesøster har flyttet seg over på dobbeltsenga. Pleiersken setter seg på senga med lillegullet, og storesøster bøyer seg smilende fram mot henne.

Lillesøster lyser opp når hun ser storesøster og strekker armene ut mot henne! Storesøster smiler bredt og lener seg enda nærmere.

Så oppdager lillesøster en walkman som ligger på senga. Hun strekker seg interessert ut etter den og begynner å undersøke den.

Storesøster ser smilende på og vrir seg litt – vet ikke helt hva hun skal foreta seg.

Rask overlevering

Den ene reiselederen henvender seg til meg. Jeg får en del papirer på engelsk med nyttig informasjon om lillesøster. Papirene inneholder faktisk svar på så å si alle spørsmålene vi har.

Jeg får også overrakt noen bilder fra fosterhjemmet. Vi blar raskt gjennom bildene mens pleiersken kommenterer dem på kinesisk. Den ene reiselederen oversetter for meg.
Bildene viser tydelig at lillesøster har hatt det godt i fosterhjemmet. Hun er da også både kvikk, frisk og lubben.

Reiselederen forteller at lillesøster den siste tiden har vært på barnehjemmet som fosterforeldrene er tilknyttet, som en slags overgang før overtakelsen. Det forklarer nok hvorfor lillesøster virker så fortrolig med pleiersken.

Dessverre får vi ikke treffe fostermoren. Guilin er nok for langt unna.

Vi antar at det er fostermoren som har strikket den fine drakten til lillesøster. Det er rørende å tenke på. Vi skal ta godt vare på den. Det må sikkert ha vært vondt for fostermoren å gi henne fra seg.

Vi gir pleiersken gaver til fostermoren og barnehjemmet, og hun tar imot og takker. Reiselederne og pleiersken gratulerer oss så mye, lillesøster blir løftet over i armene mine, og så forsvinner de raskt ut av rommet for å overlevere neste barn.

Utrøstelig gråt

Så er vi plutselig alene vi fire. Jeg har fullstendig mistet grepet om tiden, men hele seansen har bare tatt noen minutter.

I samme øyeblikk som lillesøster kommer i mine armer, begynner hun å gråte. Og når hun ser pleiersken forsvinne ut døra, setter hun i å illskrike.

Hun gråter og gråter, kun avbrutt av korte pauser for å trekke pusten og samle krefter til å gråte mer.
Likevel titter hun faktisk litt nysgjerrig rundt seg mellom gråtetoktene.

Vi trøster og bærer henne, prøver å lokke med leker osv, men ingenting hjelper.

Stakkars liten. For et sjokk det må være å bli gitt til tre fremmede mennesker, etter først å ha mistet fosterfamilien sin, og deretter pleiersken som hun har rukket å knytte seg til i mellomtiden.

Fotografering og mating

Etter en halv time blir vi kalt ut i korridoren. Det skal tas bilder av alle barna med deres nye foreldre til bruk i noen offentlige dokumenter.
Ikke akkurat det psykologisk beste tidspunktet å gjøre det på!

De fleste barna gråter hjerteskjærende, og fotoseansen blir en heller støyende og kaotisk affære. Heldigvis tar det ikke så lang tid.

Tilbake på rommet fortsetter lillesøster å gråte utrøstelig.
Innimellom alle tårene får vi byttet klær på henne og satt på henne bleie.

Hun virker sulten, og vi byr på forskjellige ting. Det meste blir avvist, men til slutt aksepterer hun litt kinesisk barneyoghurt og risgrøt.

Storesøster forsøker å hjelpe til så godt hun kan. Det må være ganske rart for henne.

Lek og kos

Etter to og en halv time slutter lillesøster plutselig å gråte. Det er som å skru av en bryter. Vi vet ikke hvorfor tårene stopper, men føler oss veldig lettet.

Lillesøster tør opp, og smiler og leker med oss alle tre inntil hun sovner et stykke utpå kvelden. For ei vidunderlig lita jente. Sov godt, vårt nye lillegull!

Lettere utmattet får vi storesøster i seng og prøver å kose litt ekstra med henne før hun sovner.
Det har vært en spennende og krevende dag for henne med en ny lillesøster som gråter fælt og tar masse av mammas og pappas oppmerksomhet.

Vi vet ikke alt som rører seg inni storesøster akkurat nå, men forstår at det ikke bare er lett. Go’natta, skatten vår!

Fokus på det praktiske

Så sover begge jentene våre. Det er nesten midnatt.

Jeg er sliten og trett, men samtidig ganske oppspilt.

I morgen må vi opp klokka seks, da hele gruppen skal tidlig av gårde med buss til et par offentlige kontorer for nye intervjuer og underskrifter.
Det er mange små praktiske ting å tenke på – stell og påkledning, mat, alt vi skal ta med på bussen, osv.

Merker at jeg skyver følelsene til side og blir mest opptatt av at det praktiske må fungere i morgen. Det kan fort bli litt kaotisk (og det ble det!).

Endelig en familie på fire

Mannen min og jeg puster ut og prøver å slappe av litt før vi legger oss.

Vi ser på jentene våre, som sover fredelig. Tenk, nå har vi to barn.
All ventetiden til tross – når det først skjer, kommer det ganske brått på.

Det føles litt uvirkelig ennå.
Det skal bli spennende å bli ordentlig kjent med vår nye datter.

Endelig er vår lille familie komplett.

Vi vet ikke hva framtiden vil bringe, men en ting er vi helt enige om: Vi må ha fått de to fineste jentene i hele Kina!

* * *

Etteranmerkning: De neste dagene ville lillesøster kun være hos sin nye mamma. Hun forlangte å bli båret på kroppen min hele tiden, ellers illskrek hun.

Etter en snau uke hadde hun imidlertid akseptert hele sin nye familie, og hun knyttet seg raskt til oss.

Vi hadde hendene fulle under hele turen, men det var en flott opplevelse å være i Kina med begge jentene våre.

Vel hjemme syntes vi overgangen til å være tobarnsfamilie gikk overraskende greit.
Det var en del sjalusi mellom jentene de første månedene, men så gikk det seg til.

Jentene har med tiden knyttet sterke bånd seg imellom og har stor glede av hverandre. De leker og krangler akkurat som søsken flest.
Det er rørende å se hvor glad de har blitt i hverandre.

Det er nok å henge fingrene i med to barn i huset, men det føles veldig godt og riktig å være en familie på fire.

De to jentene våre er de største gavene livet har gitt oss.