Jeg ble mamma til slutt!

En personlig beretning om den lange veien frem mot å få barn

skrevet av mamma Anne Helene Grøntoft
til Utspring (Ønskebarn) nr 4/2004

S-N-2005-07

Det er kveld og tid for å si godnatt. Jentene våre på 7 og 4 år har krøpet opp i sengene sine, trette etter en innholdsrik dag.
Hengivne små armer legger seg rundt halsen min. Jeg klemmer myke deilige kinn, får våte kyss på munnen i retur, og ser inn i to vakre små ansikter. «Natt’a, mamma!»
«Natt’a, skattene mine!» Jeg pakker dynene godt rundt dem, slukker lyset, vinker litt i døra, og lister meg ut av barneværelset. Snart sover de søtt begge to.

Tenk at jeg allerede har vært mamma i over seks år. Det er et under, og samtidig den naturligste ting i verden. Våre to små prinsesser kom sent, men godt. De har krøpet innunder huden min, boret seg inn i hjertet mitt, og tent en kjærlighet så sterk, så hudløs, at det nesten gjør vondt. Det ville være utenkelig å leve uten dem.

Alle de tunge årene med ufrivillig barnløshet er lagt bak oss for godt. De er kun bleke minner nå.
Jeg tenker tilbake: 13 år tok det fra vi begynte å prøve, til vi fikk vårt første barn.
Ingen ting ble slik vi hadde trodd.

Optimistisk start

Vi hadde vært gift et drøyt år da vi fant ut at tiden var inne for familieforøkning. Jeg var 26, mannen min 31. Med glede og forventning så vi frem til å få barn.
Jeg var utålmodig og tok det som en selvfølge at jeg ville bli gravid.

Vi lyktes ikke den første måneden. Ikke den neste heller. Og ikke den neste.
Stikkene av skuffelse ble raskt oppveid av fornyet optimisme.
Vi måtte jo regne med at det kunne ta litt tid.

Det gikk enda noen måneder. Ingen tegn på graviditet. Skuffelsen ble større for hver gang menstruasjonen kom.
«Dra på ferie, slapp av og kos dere, så ordner det seg nok», var det oppmuntrende rådet vi fikk.
Ja da. Vi dro på ferie, slappet av og koste oss. Det ordnet seg ikke.

Tung tid

Etter et års tid var jeg blitt veldig nedfor. Det syntes å «sprute ut» barn av alle andre – bare ikke meg. Jeg så gravide kvinner og barnevogner overalt.
Jeg gråt mine modige tårer hver gang den forbaskede menstruasjonen kom, og hver gang jeg hørte om enda en som var blitt gravid.

Hvorfor lyktes «alle andre» – noen til og med ufrivillig! – men ikke vi? Hvorfor rammet dette akkurat oss som så inderlig ønsket oss barn! Det føltes blodig urettferdig.
Hjertet mitt var mørkt og tungt.

Det var umulig å glede seg over andres graviditeter, og sårt å se andres barn. De bare minnet meg om det jeg ikke hadde selv.

Utredning uten å bli klokere

Etter to år begynte vi for alvor å ane uråd. Dette kunne da ikke være normalt?

Jeg var deprimert og fullstendig opphengt i å bli gravid. Jeg følte meg utilstrekkelig og mislykket som kvinne.
Mannen min taklet det atskillig roligere og trøstet meg så godt han kunne.

Jeg husker spesielt en episode der en bekjent forsøkte å oppmuntre meg: Han fortalte om et par som etter ti år omsider ga helt opp. Og vips så ble de gravide og fikk to barn på rappen.
Jeg ble ikke det minste oppmuntret av å høre denne historien. «Ti år!» tenkte jeg bare. «Jeg dør om jeg må vente så lenge!»

Vi bestemte oss for å starte med utredning.

Undersøkelsene kunne ikke påvise noe unormalt.
Ja, ja. Da var det bare å fortsette å prøve.

Assistert befruktning kviet jeg meg for. Det virket brutalt for kroppen, og det var høyst usikkert om det ville lykkes. Tanken på hormonkurer, fysiske inngrep, og ikke minst den følelsesmessige påkjenningen, ble for overveldende.

Dessuten, siden det ikke var noe i veien med oss, måtte vi da sikkert klare det til slutt med naturmetoden.

Prøve forskjellige ting

I løpet av de neste årene prøvde vi forskjellige ting: Blant annet telte jeg dager, målte temperatur og eggløsningstidspunkt, prøvde eggløsningsstimulerende piller (for sikkerhets skyld), og gikk til behandling hos en fotsoneterapeut som var kjent for gode resultater med ufrivillig barnløse.

Ingen graviditet.

Jeg var til og med hos to forskjellige «klarsynte», som begge mente at vi ville få to barn om ikke altfor lenge. Pøh!

Humøret mitt svingte opp og ned alt etter som hvor aktivt vi forsøkte å bli gravide.

I lange perioder prøvde vi å slappe av og la være å tenke på det. Men det lurte alltid i bakhodet mitt.

Adopsjon? Nei takk!

Ytterligere noen år senere – en dag jeg satt tung til sinns på kontoret med nok en nystartet menstruasjon – sa en kollega kjekt: «Dere kan jo bare adoptere.»
«Bare adoptere» – hvordan kunne hun si noe slikt!? Eide hun ikke antenner? Skjønte hun ikke hvor sårt jeg lengtet etter å bli gravid?

Hun mente det sikkert godt, men jeg syntes det var litt for lettvint å komme med en slik kommentar når hun uten problemer hadde fått to barn selv.
Jeg ble sår og fornærmet og svarte stivt: «Adopsjon er nok ikke aktuelt for oss.»
Kollegaen mumlet noe jeg ikke fikk tak i og forlot kontoret mitt.

Nei, adopsjon var ikke noe alternativ for oss. Vi hadde snakket litt om det, men det virket fremmed og risikofylt.
Vi kunne aldri vite hva slags barn vi ville få. Hva om vi fikk et barn som var sykt, fullt av traumer, stygt eller lite intelligent?
Jeg skammet meg litt over å tenke slike tanker, men det fikk ikke hjelpe. En adopsjonsprosess hadde altfor mange usikkerhetsfaktorer.
Vi slo det raskt fra oss.

Jeg ville oppleve mirakelet ved å gå gravid og føde et barn fra min egen kropp. Jeg ville holde et nyfødt barn i armene mine og vite at vi hadde skapt det sammen!
Denne lengselen var så sterk og dyp at det ikke fantes noe reelt alternativ for meg.

I kø for assistert befruktning

Tiden gikk nådeløst. Jeg rundet 36 år og følte at timeglasset var i ferd med å renne ut.
Nå var det faktisk gått ti år.
Jeg hadde trodd at jeg ville dø om vi måtte vente så lenge. Men jeg var fremdeles høyst levende.

Nå måtte noe gjøres før det ble for sent!

Det fikk bare stå til. Vi stilte oss i kø for assistert befruktning.
Legen sa vi var ute i siste liten.

Mens jeg ventet på å bli innkalt til laparaskopi, hørte jeg at en kollega var i ferd med å adoptere. Etter seks mislykte IVF-forsøk hadde de valgt å satse på adopsjon. Nå ventet de å få tildelt et barn ganske snart.
«Fint for dem», tenkte jeg. Jeg ønsket ikke å høre noe mer om det. De var på en annen planet enn meg.

I påsken et halvår senere så jeg en kveld opp på stjernehimmelen og tenkte: «I kveld kommer vi til å lykkes. I natt blir jeg gravid.» Et sted inni meg visste jeg det med usvikelig sikkerhet.
Da jeg fikk menstruasjon et par uker senere, ble jeg forvirret. Dette kunne ikke stemme! Men det gjorde det selvsagt.

Det jeg imidlertid ikke visste da, var at nettopp på dette tidspunktet ble vår fremtidige datter unnfanget i et land langt borte.

Ikke lenge etterpå fikk jeg innkalling til laparaskopi for å starte prosessen med assistert befruktning.
Jeg svelget hardt mens jeg leste brevet. Vi måtte jo prøve, selv om jeg kjente at hver fiber i kroppen min protesterte. Den natten hadde jeg mareritt.
Neste morgen gråt jeg i armene til mannen min: «Jeg er så lei meg, men jeg klarer ikke å gjennomføre dette.» Han var gudskjelov forståelsesfull.

Jeg falt sammen. Hva skulle vi gjøre nå? Kom vi noen gang til å få barn?
Tanken på en fremtid uten barn føltes uendelig tom og trist, nesten ikke til å leve med.

Helomvending

En måned senere var det avskjedsselskap på jobben for kollegaen som hadde adoptert. Om to dager skulle hun og mannen reise til et fjernt land og hente hjem et lite barn.
Hun strålte av lykke og forventning, og gledestårene sto i øynene hennes mens hun mottok gaver og hjertelige gratulasjoner.

Jeg stirret på henne der hun satt med fanget fullt av babyutstyr og smilte fra øre til øre.
Hennes tindrende glede strømmet imot meg. Uimotståelig krøp den under huden på meg og fant veien til hjertet mitt.
Jeg satt som fjetret. Tårene piplet frem i øyekroken.
Om noen få dager ville hun ha et barn i armene. Hun var blitt mamma!

Det skjedde noe merkelig inni meg.
Et eller annet begynte å vokse frem i hjertet mitt. Det økte i størrelse og spredte seg ut i hele kroppen.
Plutselig sprengte en beslutning seg vei gjennom meg med en kraft som ikke levnet noen tvil: «Yes! Dette er løsningen. Jeg vil adoptere!»

Snakk om å bli «omvendt» på et blunk! Jeg kunne nesten ikke vente med å fortelle det til mannen min.
«La oss adoptere!» nærmest ropte jeg i nyfrelst begeistring da jeg kom hjem.
Reaksjonen hans ble en real kalddusj. Han ristet tvilende på hodet. Tanken på adopsjon fristet ham ikke mer enn før.

Adopsjon? Ja takk!

Jeg ble fortvilet og prøvde å argumentere: «Hør her. Nå har vi prøvd å få barn i 11 år uten å lykkes. Sannsynligvis kommer vi aldri til å få barn selv.
Vi er blitt så gamle nå at vi må bestemme oss før det er for sent. Vil vi ha barn, så kan vi få det gjennom adopsjon.
Hva er viktigst for oss: å få barn, eller å få egenfødte barn? Vil vi heller leve et liv uten barn enn å adoptere?»

Mannen min så ikke noe mer overbevist ut.
Med en nummen følelse ga jeg meg. Jeg gråt, men jeg skjønte at det ikke nyttet å presse.

Et par uker senere overrasket mannen min meg stort med å si: «Vi kan jo skaffe oss litt informasjon om adopsjon. Det skader vel ikke.»
«Mener du det?» jublet jeg og kastet meg straks på telefonen for å få tilsendt informasjonspakker fra adopsjonsforeningene.

De neste ukene studerte vi materialet vi mottok.
Vi leste om adopsjonsprosessen fra a til å og kikket på bilder av nydelige barn fra mange land.
Denne konkrete informasjonen ble avgjørende for mannen min.
Før jeg visste ordet av det, skjedde det fantastiske: Han ville også adoptere!

På samme tidspunkt, et sted i Kina, var en ukjent kvinne tre måneder på vei med det barnet som skulle komme til å bli vår datter.

Barn i sikte

En tung bør ble løftet fra skuldrene mine da avgjørelsen var tatt. Nå var det barn i sikte, uten at vi måtte klare å bli gravide. For en lettelse!

Med glede og forventning satte vi i gang adopsjonsprosessen. Kina ble landet vi valgte, og jubelen var stor da vi et snaut år senere ble godkjent som adoptivforeldre.
Jippi, nå visste vi at vi kom til å få barn!

Så var det bare å vente – og vente – og vente. Ukene og månedene sneglet seg av sted.
Vi hadde ventet så mange år allerede, nå fikk det snart være nok!

I perioder var jeg helt utmattet av venting og lengsel.
Jeg drømte og fantaserte om barnet vi skulle få.

Endelig foreldre

Mai 1998, knapt to år etter at vi startet adopsjonsprosessen, skjedde endelig det utrolige, det «umulige», det fantastiske, det ubegripelige: vi ble foreldre.

«Gratulerer, dere har fått ei nydelig lita jente på 16 måneder», kunne en blid saksbehandler fra Verdens Barn meddele oss på telefonen.
Jeg holdt på å besvime. Vi hadde fått barn!!!

Jeg tok helt av – gråt og lo om hverandre. Stirret nesten hull i det lille bildet vi fikk av datteren vår. Jo mer jeg stirret, desto vakrere ble hun.
Hun var bare det mest vidunderlige vi noensinne hadde sett.

Det føltes uutholdelig å måtte vente enda ti uker før vi kunne reise og hente henne.
Men vi kom oss igjennom den aller siste ventetiden også.

Da jeg holdt datteren vår i armene mine for første gang, var jeg helt utenfor meg selv.
Det var så sterkt, så utrolig, så uvirkelig.
Der og da ble livet vårt forandret for alltid.

Jeg ble mamma til slutt, 39 år gammel.
Tre år senere ble jeg mamma en gang til.

Alt har blitt så totalt annerledes enn jeg forestilte meg da jeg var 26 år.
Og – alt har blitt så riktig og godt. Jeg har vært kjempeheldig!

Om jeg fremdeles bærer på en sorg over ikke å ha født barn selv?
Et sted inni meg vil det nok alltid finnes et lite vemod over at mannen min og jeg ikke kunne skape et barn sammen.

MEN – det overdøves ettertrykkelig av lykken og gleden over våre to vidunderlige jenter fra Kina. Jeg har ikke født dem selv, men i hjerte og sinn er de hundre prosent våre barn.
For resten av livet.

Vi elsker dem.

Hva mer kan vi ønske oss?

* * *