Tilbake til Kina

skrevet av mamma Anne Helene Grøntoft
til medlemsbladet til Verdens Barn nr 2/2007

25. september – 6. oktober 2006 ble flere års planer endelig en realitet: Vi reiste tilbake til fødelandet til våre to jenter (da 9 1/2 og 6 1/2 år). Vi skulle til Beijing, Xi’an, Guilin, Yangshou og Shanghai.
Det store spenningsmomentet var at vi hadde avtale om å besøke lillesøsters barnehjem, og fremfor alt å treffe fosterfamilien hennes for første gang.

Planlegging og tanker i forkant

Vi hadde hatt mange tanker og spørsmål i forkant:
Hvordan ville det gå?
Var jentene for unge til å få noe særlig utbytte av turen?
Ville det bli kjedelig for dem med all reisingen og sightseeingen?
Hvordan ville forholdene være på barnehjemmet der lillesøster bodde en periode? (Verdens Barn hadde ordnet avtale om besøk for oss.)
Og ikke minst, hvordan ville det bli å treffe fosterfamilien som vi hadde hatt brevkontakt med, men aldri møtt?

Lillesøster har alltid vært opptatt av fosterfamilien sin. Hun bodde hos dem et snaut år før vi fikk henne som ettåring.
Vi har snakket mye om at de var glad i henne og passet godt på henne.
Lillesøster har fulgt interessert med når vi har sendt dem brev og bilder, og hun har tegnet tegninger til dem. Hun har hele tiden vært stolt av å ha en fosterfamilie.

Likevel. Var det lurt å treffes? Hvordan ville lillesøster reagere – og vi andre også? Vi gransket våre motiver og diskuterte mulige utfall i flere runder. Magefølelsen sa ja. Samtidig var det med sommerfugler i magen vi satte oss på flyet.

Det hadde gått greit å få skolefri for jentene en uke ekstra i tillegg til høstferien. Vi valgte denne tiden på året fordi det stort sett er godt vær og behagelige temperaturer i Kina da. Begge jentene gledet seg veldig.

Lærerne deres hadde utstyrt dem med hver sin notatbok der de kunne tegne, skrive og lime inn billetter osv fra turen, for å vise fram i klassen når de kom hjem igjen.

Vi hadde lagt opp turen med utgangspunkt i at jentene gjerne ville se muren og den forbudte by på nytt, vi voksne ønsket å se terrakottahæren, og alle fire var spent på å se barnehjemmet og treffe fosterfamilien.

Siden jentenes fødeprovinser ligger langt fra hverandre og storesøsters barnehjem er nedlagt for flere år siden, ble vi enig om å prioritere lillesøsters provins på denne turen. Det var helt greit for storesøster.

Reisebyrået Kinareiser hadde skreddersydd en tur til oss ut fra våre ønsker.
Vi ville få egen engelsktalende guide og sjåfør på alle stedene vi skulle besøke, og de ville følge oss så mye som vi ønsket.

Gjensyn med Beijing og muren

Flyreisen var lang og naturlig nok litt slitsom, men likevel grei. Vi var temmelig trøtte alle fire da vi ankom Beijing.
På flyplassen ble vi møtt av en hyggelig kvinnelig guide og fraktet i egen minibuss til Jianguo Hotel. Guiden sjekket oss inn på to dobbeltrom, en ordning vi hadde under hele turen.

Den første dagen tok vi det med ro og ruslet rundt i nabolaget til hotellet.

«Silkemarkedet» lå rett i nærheten. Vi kikket på utvalget av varer og fikk føling med de svært pågående selgerne som kastet seg over jentene våre med nysgjerrige spørsmål og innsmigrende kommentarer.
Det fristet å handle. Pappa prutet beinhardt, og vi gjorde noen bra kjøp i løpet av oppholdet.

Andre dagen dro vi på muren. Litt lang kjøretur for jentene, men absolutt et høydepunkt.
Det var flott å oppleve på nytt dette utrolige byggverket som slanger seg langs toppene av det bratte landskapet.
Spesielt gøy var det å ta «sklibane» med små kjelker med håndbrems ned igjen etterpå.

Tredje dagen besøkte vi den forbudte by. Noen av bygningene var under restaurering før OL i 2008, og det vrimlet av kinesiske turister siden det var offisiell ferieuke.
Vi fikk også med oss den himmelske freds plass, og prøvde til og med undergrunnsbanen. Den var merket på en måte som gjorde det enkelt å forstå hvor vi var.

Xi’an og terrakottahæren

Neste flystopp var Xi’an, der vi tilbrakte snaut to døgn.

I svære overbygde haller fikk vi se utgravningene av terrakottakrigerne.
Det var svimlende å tenke på at ca 8000 vakre leirfigurer i full størrelse befant seg sju meter under bakken. Alle ble slått i stykker under et bondeopprør like etter at de ble laget for nesten 2200 år siden.
Det pågår et gigantisk restaureringsarbeid som fremdeles er i sin begynnelse.

I Xi’an fikk vi blant annet også med oss det muslimske kvarteret og en fantastisk, fargesprakende danseforestilling om Tang-dynastiet.

Møtet med fosterfamilien

Så bar det med fly til Guangxi-provinsen og lillesøsters fødeby Guilin. Spenningen steg. Neste formiddag skulle vi møte fosterforeldrene på hotellet.

Vi var i ferd med å avslutte frokosten da de plutselig sto i spisesalen, en halv time før avtalt tid.
Litt forfjamset reiste vi oss. «Se!» sa jeg til lillesøster og fikk tårer i øynene, «der er fosterforeldrene dine!»
To vennlig smilende, pent kledde mennesker kom imot oss.
Lillesøster så på dem med store øyne.

Vi hilste på hverandre, både hjertelig og litt forlegent.
Hjelp, hva skulle vi si? Vi kunne jo ikke kinesisk!
Gudskjelov kom guiden like etterpå og tolket for oss.

Vi forflyttet oss til lobbyen. Fosterforeldrene ga tegn til at lillesøster skulle komme bort til dem, og hun satte seg på fanget deres.
De smilte, strøk litt på henne og var tydelig glad for å se henne, uten å virke påtrengende.
Lillesøster smilte også. Hun syntes nok det var både spennende og rart.
Det ble en spesiell stund for oss alle.

Fosterforeldrene inviterte oss i stort familiebryllup på restaurant om kvelden. Da fikk vi hilse på «hele slekta», inkludert deres egenfødte datter på ca 20 år som lillesøster hadde vært så spent på å treffe.
Vi fikk en deilig middag og koste oss, alt med uvurderlig tolkehjelp fra guiden.
Det ble en kveld vi vil huske lenge.

Barnehjemmet

Besøket på barnehjemmet ble også en spesiell opplevelse.

Guilin Social Welfare Institute var både velholdt og pent.
Vi ble vist rundt av vennlige medarbeidere og fikk se to saler med barn i alderen 0-2 år. Mange av dem ventet på å bli adoptert.
Den ene av salene hadde lillesøster tilbrakt noen uker på.

Salene var lyse og rene med hvite sprinkelsenger på rekke og rad.
Pleiere gikk omkring og tok seg av barna. Atmosfæren var rolig.

Barna kikket nysgjerrig på oss. Jentene våre fikk leke litt med noen av dem.
Det var rørende å se, og litt sårt å betrakte alle de nydelige små barna som burde hatt en mamma og pappa.

Etterpå sa lillesøster: «Jeg husker det – et sted langt inni meg.» Det var sterkt å høre.

Vakre Guilin og Li-elven

Guilin er en koselig by som ligger i et særegent og vakkert område, omkranset av de berømte kalksteinsfjellene som ser ut som «sukkertopper».

Vi var der i tre dager og fikk med oss mange spennende ting, blant annet fiskere som fisket med skarver, og en flott dryppsteinshule.

Etter et siste farvel med fosterforeldrene dro vi på dagscruise på Li-elven. Landskapet var helt fantastisk, og vi filmet og knipset ivrig hele veien.

Vi overnattet i byen Yangshou. Om kvelden så vi en forestilling på Li-elven av gigantiske proporsjoner.
Enorme lyskastere lyste opp både elven og fjellene omkring.
Over 600 aktører lagde fargerike formasjoner på elven i en imponerende oppsetning.

Myldrende Shanghai

Reisen nærmet seg slutten. Vi tok fly til Shanghai for én overnatting.

Om kvelden vandret vi på handlegaten Nanjing Road, som var rene lysshowet av blinkende og rullende reklamer, med et tettpakket mylder av ferieglade kinesere. Det var nesten litt overveldende.

Etter en god middag praiet vi en drosje. Sjåføren kikket på jentene våre og så svært skeptisk ut. Kanskje han lurte på om vi hadde plukket dem opp på gata?

Vi dro fram et lite kort som vi fikk laget før vi reiste til Kina, og som vi hadde hatt nytte av mange ganger under turen.
Der sto det på kinesisk: «Vi kommer fra Norge og er på ferie i Kina. Vi adopterte jentene da de var ett år gamle. De er nå våre døtre, og vi elsker dem. Jentene snakker ikke kinesisk.»

Drosjesjåføren ble tydelig lettet, smilte bredt og holdt tommelen opp. Så kjørte han oss til hotellet.

Neste morgen tok vi maglev-toget til flyplassen.
Det kom opp i 431 km/t! Vi kunne se farten på en skjerm på veggen.

Takk for en fantastisk tur

Det var nesten litt trist å reise hjem.
For en vellykket tur vi hadde hatt! Vi var fylt av rike opplevelser.

Selv om flyreisene og noe av kjøringen og sightseeingen ble litt kjedelig for jentene, var det stor stas for dem å få dette gjensynet med fødelandet.

De hadde mye spennende de kunne fortelle om når de kom tilbake på skolen. Notatbøkene deres var blitt flittig brukt under
turen, og de hadde kjøpt med små gaver til klassekameratene som de gledet seg over å dele ut.

Dette ga mersmak. Allerede på hjemreisen begynte vi å snakke om neste tur. Da er det storesøsters provins som skal stå i fokus!

* * *