Vi ble en familie gjennom adopsjon

skrevet av mamma Anne Helene Grøntoft
til Barnehageboken våren 2008

S-AH-2005-04-400pxN-AH-2005-01-20-400px

Vår første «fødsel»

Det er sommer og kvelende varmt. Vi står og venter sammen med noen andre par i en korridor i et offentlig bygg et sted øst i Kina.
Om et øyeblikk skal vi alle bli foreldre for første gang.
Spenningen og nervøsiteten er til å ta og føle på.

I ti uker har mannen min og jeg stirret på det lille passfotoet vi fikk ved tildelingen.
Et rundt lite ansikt med piggsveis, mandelformede øyne og åpen munn.
Hun er 18 måneder gammel nå.

Vi hører barnelyder fra et rom i nærheten. Jeg holder på å besvime.
Døren går opp, og fem jenter blir løftet over i armene til sine nye mødre.

Jeg holder henne. Er helt utenfor meg selv.
Hun er så lett, så stille, så nydelig.
Vår datter.

Det ubegripelige har skjedd. Jeg har blitt mor.

Hjelp, vi har blitt foreldre!

Tiden som kommer krever helt nye ting av oss. Vi som har hatt så mange år med frihet til å dyrke egne interesser, er plutselig blitt forvandlet til en fulldøgns serviceinstitusjon.

Et lite menneske trenger oss hele tiden, og hun har kommet uten bruksanvisning og uten av-knapp.

Famlende skifter vi bleier, steller og mater henne. Forsøker å berolige henne når hun våkner om natten.

Snart blir vi mer rutinerte.
Vi pludrer og koser, løfter og bærer. Er helt forgapt i dette lille vidunderet som har kommet inn i livet vårt. Aldri har vi sett noe vakrere og mer fantastisk.

Og aldri har noe krevd så mye av oss. Glede, stolthet, slitenhet, følelse av utilstrekkelighet og øyeblikk av intens lykke går hånd i hånd.
Hvilke førstegangsforeldre har det vel ikke slik.

Med tiden blir vi mer drevne som foreldre.
Dagene fylles av kos og stell, latter og spøk, masing og kjefting, jobb og barnehage, bringing og henting – kort sagt alle gleder og bekymringer som følger med et familieliv.

Ordentlig mamma?

En dag kommer gullet vårt hjem fra barnehagen og spør: «Er ikke du den ordentlige mammaen min?» Hun er ulykkelig, for noen i barnehagen har sagt at jeg ikke er det.

«Selvfølgelig er jeg det,» svarer jeg og slår armene rundt henne. «Noen tror at du må ha ligget i min mage for at jeg skal være ordentlig mamma for deg, men sånn er det ikke.
Du har to ordentlige mammaer, du. Først magemammaen din i Kina, og nå har du meg.»

«Jeg elsker deg, passer på deg, steller deg, gir deg mat, koser, maser, kjefter, trøster og gjør alle de tingene som mammaer gjør. Og jeg skal være mammaen din hele livet.
Derfor er jeg ordentlig mamma for deg. Gjett om jeg er glad for det!»

Gullet ser opp på meg og smiler. Hun er beroliget.

Lillesøster

Etter tre år blir det familieforøkning.

På et hotellrom i en by sør i Kina blir vi overrakt en illskrikende skjønnhet på 12 måneder.

Lillesøster.

Hun inntar familien med stor energi og en latter så smittende at selv gråstein må smile.

Den mer forsiktige storesøster ser forbløffet på.

Sjalusien blomstrer den første tiden. Men så finner de hverandre.

De leker og pludrer, ler og tuller, krangler og slåss, akkurat som søsken flest.
Det er rørende å se hvor glad de blir i hverandre.

Foreldrehjertene svulmer ekstra når de tar hverandre i hendene og leier.

S-N-2005-04

Søsken?

«Er de søsken?» spør folk nysgjerrig. De glemmer å tenke på at det kan være rart for jentene å stå ved siden av og overhøre spørsmålet.

Jentene vet godt at de har to forskjellige (og ukjente) foreldrepar i Kina. Men nå er de barn i samme familie, og da er de vel søsken?

Jeg svarer høflig: «Mener du biologiske søsken? Nei. Men de er jo søsken.»

Litt annerledes

En dag jeg er ute med storesøster, møter vi ei jente som stopper opp, ser på oss med store øyne, og spør forundret: «Er DU moren hennes?»
«Ja,» svarer jeg.
«Da er dere jammen annerledes!» utbryter jenta.

Ja, vi likner kanskje ikke så mye utseendemessig. Men vi likner likevel.
Barna tar etter våre gester, fakter og uttrykksmåter. Og vi kjenner oss igjen i flere av deres personlighetstrekk.

Vi pleier å spøke: «Det har hun fra deg, og det har hun fra meg.»

Heldige!

«Så heldige de er som har fått komme til dere,» er en kommentar jeg har fått noen ganger.

Da smiler jeg bredt: «Jeg synes det er vi som er heldige som endelig har fått barn, og attpåtil to så fine jenter!»

Ja, vi er heldige, det er sikkert. Etter mange års lengsel og venting kom barna endelig til oss.
Ikke fra min mage, slik vi lenge trodde det måtte bli, men fra et land langt borte.

To nydelige små mennesker som har erobret våre hjerter for resten av livet.

Vi hører sammen nå. Vi er en familie.
En ganske vanlig familie.

* * *