Mulige utfordringer for barnet den første tiden etter adopsjonen

av Anne Helene GrøntoftBarnet kan ha tilknytningsproblemer
Adoptivforeldrene er fremmede for barnet
Barnet kan være avvisende overfor mat og drikke
Barnet kan få fysiske reaksjoner
Barnet kan få søvnproblemer
Barnet kan være uvant med fysisk kontakt
Barnet kan være understimulert
Barnet kan ha levd på mangelfullt kosthold
Hjemme er alt nytt for barnet
Barnet kan bli sjalu på eventuelle eldre søsken


Barnet kan ha tilknytningsproblemer

Selv et lite adoptivbarn har opplevd minst to store tap i livet: Det har mistet sine biologiske foreldre, og når adoptivforeldrene får barnet, mister det omsorgspersonene og miljøet som har tatt hånd om det i mellomtiden.

Noen ganger kan barnet være spesielt knyttet til fosterforeldre eller en barnehjemspleier, og da kan det være et sjokk for barnet at de blir borte.

Jo flere slike tap et barn har vært utsatt for, desto vanskeligere blir det for barnet å knytte seg til og stole på enda noen nye omsorgspersoner. Tenk om de skulle forsvinne også!

Derfor kan det ta tid før barnet tør å knytte seg ordentlig til sine nye foreldre og stole på at de ikke blir borte.

Noen barn – som oftest barn som har vært på barnehjem med få ressurser – har fått lite stimulans og nærhet. De har aldri lært å knytte seg til noen, fordi de ikke har hatt mulighet for det.

Dermed må de lære tilknytning fra bunnen av når de får sine nye foreldre, og det tar tid.

Klamrende
De første ukene eller månedene etter overtakelsen er det ikke uvanlig at barnet kan være klamrende og vise sterk frykt eller bli veldig oppspilt hvis de nye foreldrene kommer ut av øyesyn.

Overselvstendig
Andre barn (gjerne litt eldre) kan tvert imot virke veldig selvstendige og uavhengige.

Det er ofte deres måte å beskytte seg på mot å oppleve nye tap. Ved å klare alt selv,  slipper de å knytte seg til noen og oppleve smerten ved å miste dem igjen – slik de har erfart tidligere.

Eller de har kanskje aldri hatt noen å søke til, og det har vært helt nødvendig for dem å lære å klare seg på egenhånd.

Det er viktig at foreldrene ikke lar seg lure av den tilsynelatende selvstendigheten, men  inviterer til nærhet og samspill – ja til og med insisterer hvis det skulle være nødvendig.

Diskriminerer ikke
Barnehjemsbarn kan ha vært vant til å bli stelt av mange forskjellige personer, uten å få noen dypere tilknytning til noen bestemt.

For dem kan enhver voksenperson være en potensiell omsorgsperson, og de kan virke veldig tillitsfulle. De har ikke noe imot å gå fra fang til fang.

Barnet trenger å lære hvem som er dets nye foreldre, og at det er dem barnet skal knytte seg spesielt til. Det er best om foreldrene er forsiktige med å overlate barnet til andre i ganske lang tid etter overtakelsen, slik at barnet får anledning til å skjønne hvem det skal søke til.

Utagerende
Enkelte barn (oftest litt eldre) kan bli utagerende og ha en aggressiv og provoserende oppførsel.

Barnet har vært vant til avvisning og tap, og forsøker ubevisst å gjenskape dette sammen med sine nye foreldre. Ikke fordi barnet dypest sett ønsker det, men fordi det er det som
barnet er vant til, og dermed faktisk er fortrolig med.

Dette kan være svært vanskelig for både foreldre og barn, og jeg tror det er viktig at foreldrene søker profesjonell hjelp hvis det vedvarer, slik at de ikke risikerer å bli fullstendig
utslitt og nedbrutt.

Krever tålmodighet, kjærlighet og trygge rammer
Foreldrene må være tålmodige og ha tillit til at det ikke er noe galt med dem som personer, selv om barnet vegrer seg for å knytte seg til dem og stole på dem. De kan bare gjøre
sitt beste for å være til stede for barnet og gi det tid og kjærlighet.

Det kan være viktig å gi barnet trygge og forutsigbare rammer i form av faste daglige rutiner, slik at barnet slipper utryggheten ved å måtte forholde seg til stadige forandringer. Gjennomtenkt og konsekvent grensesetting gir også barnet trygghet.

I de aller fleste tilfeller går det bra etter hvert, selv om det kan ta opptil mange måneder.

Søk hjelp hvis det blir for vanskelig
I enkelte tilfeller kan det imidlertid være nødvendig å søke faglig hjelp, enten det er privatpraktiserende terapeuter eller det offentlige hjelpeapparatet.

Det kan også være til stor hjelp å få kontakt med andre som er i en liknende situasjon. Bare å få pratet ut og møte andre som forstår, betyr mye.

Ta gjerne kontakt med adopsjonsforeningen og spør om råd.

Mange adoptivforeldre har dessverre erfart at det offentlige hjelpeapparatet ikke alltid har den rette kunnskapen for å forstå og møte de problemene barnet og foreldrene sliter med.
I noen tilfeller får de god hjelp, i andre tilfeller har foreldrene måttet kjempe mye for å nå fram og få ordentlig forståelse for sin situasjon.

En adoptivfamilie er for eksempel ikke det samme som en fosterfamilie, og heller ikke det samme som en biologisk familie, slik hjelpeapparatet gjerne har mest erfaring med å forholde seg til.

Problemer hos barnet kan ikke automatisk tilskrives omsorgssvikt fra adoptivforeldrenes side, for barnet hadde en forhistorie før det kom til sine nye foreldre. Barnet kan ha alvorlige problemer selv om adoptivforeldrene er meget gode og kompetente omsorgspersoner.

Adoptivforeldrene har heller ikke et midlertidig eller delt ansvar for barnet slik fosterforeldre har. Barnet er deres fullt og helt – på livstid. Det skaper en annen type bånd til barnet enn
om det hadde vært et fosterbarn.

Psykologen Joachim Haarklou har spesialisert seg på tilknytningsforstyrrelser hos adoptivbarn. Her er link til hans hjemmeside: http://www.haarklou.no/


Adoptivforeldrene er fremmede for barnet

Adoptivforeldrene er (i de aller fleste tilfeller) vilt fremmede mennesker som barnet aldri har sett før. De ser kanskje helt annerledes ut (hvis de er av en annen rase), de snakker et fremmed språk, de lukter annerledes, og de oppfører seg annerledes.

Barnet trenger tid til å venne seg til sine nye foreldre, og det trenger kanskje å avreagere både sjokk og sorg:
Sjokk over den store og plutselige forandringen det er å få helt nye foreldre og bli tatt med til et fremmed miljø.
Sorg over tapet av omsorgspersonene og miljøet barnet har vært vant til. Selv om barnet kanskje ikke har levd under ideelle forhold, kan det likevel føle tap og savn.

La barnet få avreagere og gi det tid til å sørge ferdig. Dette er nødvendig og sunt for barnet. Hvert barn har sin måte å avreagere på.

Barnet kan for eksempel være avvisende, innesluttet, aggressivt og utagerende, klengete, sutrete, sove dårlig, nekte å spise, eller bli sykt.


Barnet kan være avvisende overfor mat og drikke

Når barnet blir overlatt til sine nye foreldre, må det plutselig forholde seg til ny mat og nytt drikke (med mindre man vet hva barnet har pleid å få, og har fått tak i dette).
Kanskje foreldrene også gir barnet maten på en annen måte enn det har vært vant til.

Noen barn gjør stor motstand mot dette, og de kan få i seg lite eller ingenting i begynnelsen.
Mindre barn kan reagere avvisende på for eksempel flaskesmokk eller tutekopp, fordi de er vant til en annen type smokk eller kopp.

Avvisning av mat og drikke kan også være et uttrykk for redsel og sorg hos barnet på grunn av de plutselige og gjennomgripende forandringene det utsettes for.

Det kan være svært bekymringsfullt for foreldrene hvis barnet ikke vil spise eller drikke. Man må bare prøve seg fram med ulike typer mat og drikke, og ulike typer smokker/flasker
eller tutekopper dersom det lar seg gjøre.

Vær spesielt oppmerksom på at barnet får i seg nok væske. Et alternativ til ren væske er vannholdig mat, for eksempel velling, suppe eller saftig frukt.

Hvis barnet får for lite væske og blir uttørret, kan det få høy feber og diaré, noe som forsterker uttørringen kraftig. Dette kan være svært farlig hvis det ikke reageres raskt.

Be om hjelp tidlig hvis barnet nekter å ta til seg væske. Forsøk å finne ut nøyaktig hva barnet har vært vant til å drikke, og på hvilken måte.

Jeg kjenner selv til et eksempel hvor et barn nektet å innta noen ting før det fikk sin vante personlige tåteflaske og sin vante spesielle melkeblanding (det ble skaffet til veie fra
barnehjemmet da foreldrene ba om hjelp).

I de aller fleste tilfeller klarer man imidlertid å få i barnet nok mat og væske til at det ikke er noen fare, og etter noen dager går gjerne alt mye bedre.


Barnet kan få fysiske reaksjoner

Ikke sjelden kan barnet få fysiske reaksjoner etter overtakelsen.
Det kan for eksempel få forstoppelse eller diaré, feber, forkjølelse eller en infeksjon.

Det er mange forhold som kan utløse slike fysiske reaksjoner, for eksempel en redusert allmenntilstand, og forandringer i miljø, kost og daglige rutiner.
Stadig veksling mellom kjølig luftkondisjonering innendørs og høye temperaturer utendørs kan lett føre til forkjølelse dersom barnet ikke er vant til luftkondisjonering.

Jeg tror også at slike reaksjoner kan være psykosomatiske, som et resultat av den store følelsesmessige påkjenningen det er for barnet å miste alt som er kjent, og bli kastet inn
i en ny tilværelse med fremmede omsorgspersoner, rutiner og omgivelser.

Det kan være skremmende for foreldrene hvis barnet blir sykt.
Vær oppmerksomme og søk om nødvendig legehjelp.


Barnet kan få søvnproblemer

Det er ikke uvanlig at barnet kan få problemer med søvnen den første tiden.
Tidsforskjellen mellom Norge og landet barnet kommer fra, er én ting. Det justerer seg som oftest relativt raskt.
Vanskeligheter med å slappe av og føle seg trygg kan derimot gi søvnforstyrrelser i mange uker eller måneder framover.

Barnet kan ha problemer med å sovne, det kan våkne og skrike ofte i løpet av natten, det kan være våkent lenge midt på natten, og det kan våkne svært tidlig om morgenen.

Det er fryktelig slitsomt i lengden hvis barnet ikke klarer å sove, både for barnet og foreldrene. Det gjelder å holde ut, og minne seg selv på at dette er en periode som vil gå over. Foreldrene bør prøve å hvile på skift hvis det lar seg gjøre.

Barnet vil gradvis begynne å sove bedre etter hvert som det greier å slappe av og føle seg trygg i sin nye tilværelse.


Barnet kan være uvant med fysisk kontakt

Hvis barnet ikke har opplevd så mye kos og fysisk kontakt, kan det gjøre motstand mot å bli tatt på og holdt rundt – eller det kan virke passivt og uengasjert.

Kroppskontakt er en viktig stimulans. Barnet trenger å lære at fysisk kontakt kan være trygt og godt.

Foreldrene bør respektere barnets signaler og grenser og være forsiktige i begynnelsen.


Barnet kan være understimulert

Selv om barnet er «klassifisert» som friskt, kan det være mer eller mindre understimulert. Det kan for eksempel ha bodd på et barnehjem der ressursene ikke har tillatt mer enn et minimum av stell og omsorg.

Forsøk å ha en avslappet holdning til det, og unngå å sammenligne barnet med andre enn seg selv.

Barn er veldig vare og kan fort føle seg utilstrekkelige hvis det blir for mye oppmerksomhet rundt at de er understimulert og «henger etter».

Gi barnet masse bekreftelse på at det er vidunderlig akkurat slik det er, og gled dere sammen med barnet over alle framskritt det gjør.

Som regel er det utrolig hvor fort understimulerte barn tar igjen «det forsømte».
Noen ganger trenger de likevel lengre tid på å komme på nivå med jevnaldrende norske barn motorisk og språklig (særlig det siste).

Husk imidlertid at det er stort slingringsmonn når det gjelder hva som er såkalt «normalt»!

I noen tilfeller trenger adoptivbarn spesiell oppfølging av fagpersoner.


Barnet kan ha levd på mangelfullt kosthold

Noen barn har fått lite mat og/eller mangelfull kost. Det svekker blant annet immunforsvaret (noe som forsterkes hvis de i tillegg har fått lite omsorg og fysisk kontakt). Dermed får de redusert motstandskraft mot sykdom, og blir for eksempel lett forkjølet.

Når barnet kommer til Norge, blir det også utsatt for en annen bakterieflora enn det er vant til. Det kan derfor være lite som skal til før barnet blir sykt den første tiden, og foreldrene må være ekstra påpasselige med fullverdig kosthold, god påkledning, ikke kald trekk, og så videre.

Hvis barnet har vært vant til å få lite mat, kan det reagere med overspising. Litt eldre barn kan også finne på å gjemme unna mat.

Det kan ta tid før barnet lærer å være trygg på at det alltid er nok mat, og at det kan slappe av og spise passe mye.


Hjemme er alt nytt for barnet

Det er barnet som skifter miljø, ikke foreldrene. Derfor er det svært mange nye inntrykk barnet skal forholde seg til den første tiden.

Ikke nok med at det skal venne seg til sine nye foreldre.
Det kommer også til et nytt land, kanskje med et helt annerledes klima, nytt hus, ny mat, nye smaker og lukter, nye klær, nye rutiner, og så videre.

Det sier seg selv at det kan bli ganske overveldende i begynnelsen, og barnet trenger tid på å absorbere alt sammen.

Noen barn er ganske passive og bare ser og lytter den første tiden.

Andre kan være svært aktive – kanskje rene «turboen». Dette er en måte å avreagere usikkerheten og spenningen rundt den nye situasjonen og alle de nye inntrykkene.

For å hjelpe barnet til å finne seg til rette og bli trygg i sitt nye miljø, er det viktig å holde seg mest mulig hjemme den første tiden, og etablere faste og gode daglige rutiner.

Forsøk å unngå bortebesøk og overnattingsturer til andre steder.
Vent også en god stund med å bruke barnevakt.

Barnet må lære hvem som er dets nye foreldre og hva som er dets nye hjem, og framfor alt bli trygg på at de nye foreldrene ikke kommer til å forsvinne.


Barnet kan bli sjalu på eventuelle eldre søsken

Hvis det er barn i familien fra før, tenker man gjerne på at de kan bli sjalu på den nye lillesøsteren eller lillebroren som kommer.

Det kan like gjerne gå andre veien, at det nye barnet blir sjalu på sine nye eldre søsken.

Dette kan for eksempel komme til uttrykk gjennom dytting, klyping, biting eller lugging, eller at minstemann hyler hvis storesøster eller storebror får kos eller sitter på fanget til en av
foreldrene.

Foreldrene må bare forsøke å fordele oppmerksomhet og kos jevnt på alle barna og ta tiden til hjelp.
Det kan også være lurt å la hvert av barna få eksklusiv alenetid med mamma eller pappa med jevne mellomrom, slik at de opplever å få full oppmerksomhet uten forstyrrelser fra søsken.