Mulige utfordringer for foreldrene den første tiden etter adopsjonen

av Anne Helene Grøntoft


Motstridende følelser før overtakelsen

Jo nærmere man kommer selve overtakelsen av barnet, desto mer øker den følelsesmessige spenningen. Det er ikke unormalt at gledesrus og forventning kan blande seg med plutselige tilløp til tvil og panikk.

Å bli foreldre er en så stor begivenhet at det ikke er rart om følelsene slår litt krøll på seg.

På den ene siden jubler man innvendig over at det endelig skal skje, og man kan ikke få barnet fort nok i armene sine.

På den andre siden vet man ikke hva som måtte vente av utfordringer, og det er ingen angrefrist!

Kanskje er man usikker på om man kan bli en god mamma eller pappa, om man vil like barnet, om barnet vil like en selv, og så videre.
Mange rare spørsmål og tanker kan tumle rundt i hodet, og det er helt naturlig.


Ikke kjenne igjen barnet

Før overtakelsen har man kanskje bare et lite bilde av barnet som man fikk ved tildelingen. Bildet kan være tatt en god stund før overtakelsen, og barnet kan ha forandret seg en del i mellomtiden.
Kanskje er ikke bildet så tydelig og godt heller.

Det er derfor ikke sikkert at man kjenner igjen barnet ved overtakelsen, og det kan være forvirrende og skape usikkerhet. Da får man bare stole på at det er riktig barn, for det er overveldende sannsynlig (jeg har ikke hørt om at noen har fått feil barn).


Følelsesmessig nedtur ved overtakelsen

Mange adoptivforeldre har lengtet sårt etter barn i mange år, og endelig, endelig skal de bli foreldre! Det er lett å leve seg inn i rosenrøde fantasier om hvor fantastisk det vil være den dagen man endelig holder barnet i armene sine og bare kan øse sin kjærlighet over det.

Overtakelsen kan bli et antiklimaks hvis man ikke er forberedt på at det gjerne er både forvirrende og skremmende for barnet å bli lempet over i armene på to helt fremmede mennesker.

Barnet reagerer naturlig nok deretter. Det kan være avvisende, lukke seg inne i seg selv, eller utagere med å skrike og gråte.

Hvis barnet har vært spesielt knyttet til en pleier eller fostermor som er til stede ved overtakelsen (det er bare fint at barnet har lært å knytte seg til noen), kan barnet klamre seg til henne og fullstendig motsette seg å bli overlevert til sine nye foreldre.

Spesielt for en fostermor kan det være tøft å gi fra seg barnet, og både hun og barnet vil kanskje gråte.
Dette er vondt for alle sammen, og man kan nesten føle at man gjør noe galt ved å skille barnet fra fostermoren.

Trist som det er – dette er noe barnet (og fostermoren!) dessverre må gå igjennom. Egentlig er det et godt tegn at barnet viser hengivenhet overfor fostermoren, for det tyder på at barnet har hatt det bra hos henne.

En annen ting som ikke er uvanlig, er at barnet bare vil akseptere den ene av sine nye foreldre i starten. Les mer om dette nedenfor.


Ikke kjærlighet ved første blikk

Det er ikke sikkert at det blir kjærlighet ved første blikk for adoptivforeldrene.
Barnet kan føles fremmed, og det kan være avvisende og oppføre seg både vanskelig
og provoserende den første tiden.
Kanskje appellerer ikke barnets utseende helt heller.

Videre kan barnet ha karaktertrekk som foreldrene føler seg utfordret av og har vanskelig for å bli fortrolig med.
En adoptivmamma som fikk et barn med usedvanlig sterk vilje, tenkte: «Dette barnet vil jeg ikke ha.» Med tiden lærte hun imidlertid å bli glad i barnet som det var, og sterk vilje kan sannelig komme godt med i mange situasjoner i livet!

Selv om alt skulle være helt greit med barnet, kan man likevel oppleve en følelsesmessig avstand til det i begynnelsen.

Slikt er ikke lett å være åpen om. Man føler gjerne forventninger både fra seg selv og omverdenen om å elske barnet fra første stund, etterlengtet som det er.
Og så bebreider man seg selv for at det går uker og måneder uten at den store kjærligheten er på plass.

Tilknytning tar tid
Det er slett ikke unormalt å oppleve dette.
Husk at barnet er et helt nytt og fremmed menneske som kommer inn i ens liv. Kjærligheten vokser som regel i takt med graden av tilknytning. Og tilknytning er en gradvis prosess som tar tid – mange måneder.

Man skal lære hverandre å kjenne, bli trygge på hverandre, og komme hverandre nær følelsesmessig.
Det betyr at man må tilbringe mye tid sammen, oppleve ting sammen, kommunisere med hverandre, ha fysisk kontakt med hverandre, og finne en god rytme sammen.

Dessuten er det en stor forandring i livet å få barn, og det er mange tanker og følelser som skal bearbeides i en slik omstillingsprosess, både personlig og i parforholdet.
Denne bearbeidingen kan være mer eller mindre ubevisst, men uansett tar den tid og energi og tærer på det følelsesmessige overskuddet som trengs for å føle kjærlighet til barnet.

Selv om det skulle gå «trått» i begynnelsen, så er det neppe grunn til å være bekymret. Kjærligheten vil vokse fram gradvis etter hvert som man blir ordentlig kjent med barnet og finner en naturlig rytme sammen som familie.

En adoptivmamma som fikk en nydelig datter på snaut ett år uttrykker det slik:
«De 2-3 månedene etter at vi kom hjem begynte jeg nesten å lure på meg selv. Går det virkelig an å være så «kald»? Alle snakket om disse «rosa lykke-skydottene» som skulle sveve rundt en til enhver tid, men det lot vente på seg. Men den gode følelsen kom sakte men sikkert, og nå etter 1 år føler jeg at vi er veldig glad i hverandre.»


Barnet kan avvise den ene av foreldrene den første tiden

Noen ganger aksepterer barnet sine nye foreldre veldig fort, andre ganger tar det mer tid. Enkelte barn godtar raskt den ene av foreldrene, men avviser den andre i starten. Dette er slett ikke uvanlig, og det kan like gjerne ramme mammaen som pappaen.
Det er naturlig nok sårt for den som blir avvist, men det er viktig ikke å ta det for personlig!

Barnet kan for eksempel automatisk foretrekke den som holder det først, eller det foretrekker det kjønnet som det har vært vant til å bli stelt av.
Mange forhold kan sikkert spille inn, og det er ikke alltid så lett å bli klok på hvorfor barnet avviser den ene av sine nye foreldre.

Avvisningen kan vare alt fra noen få dager til mange måneder.

Vær tålmodig
Det gjelder å være tålmodig og ikke miste motet. Den som blir avvist, bør i første omgang passe på å ta forsiktig kontakt med barnet i situasjoner der barnet er i godt humør (for eksempel når det leker), slik at barnet har en positiv grunnstemning når kontakten opprettes.

Hvis barnet reagerer negativt på kontakten, stopp og prøv en annen gang når barnet er i godt humør. Samarbeid med partneren om å få slippe til overfor barnet på gunstige tidspunkter.

Jevnlig alenetid
Hvis avvisningen vedvarer i mange uker, kan det være på tide å bli mer bestemt.

Mange har god erfaring med å la barnet få jevnlig alenetid sammen med den avviste mammaen eller pappaen, for eksempel alle kveldsstellene eller en eller to alenekvelder i uka.

Den andre må da holde seg helt unna, og kanskje ta en tur ut. (Hvis barnet skjønner at favorittforelderen er innen rekkevidde, vil det garantert sette seg til motverge!)

Jevnlige drypp med alenetid er bedre enn et skippertak i ny og ne.

Det er mulig at barnet vil protestere høylytt i begynnelsen og både skrike og sparke.
Sint og trassig skriking er greit. Men hvis barnet blir redd og får panikk, bør man gå varsomt fram.
Vær oppmerksom.

Har man et protesterende barn alene, er det viktig at man ikke blir sint på barnet, men gjennomfører på en vennlig, tålmodig og bestemt måte.
Da er det gode sjanser for at barnet etter hvert roer seg ned og godtar alenetiden med den tidligere avviste mammaen eller pappaen.

Vær ærlig med hvordan avvisningen oppleves
I noen tilfeller fortsetter avvisningen i lang tid.
Det er en stor prøvelse for den som blir avvist, og det kan også bli en betydelig belastning for parforholdet.
Det er viktig å være ærlig med seg selv og hverandre, og ikke bare late som det er greit at avvisningen trekker ut i langdrag.

En mamma som spurte om råd fordi barnet delvis avviste pappaen selv etter mange måneder, fikk dette svaret fra en pappa som hadde vært i en liknende situasjon:

«Pass på at dere ikke går i den samme fella som oss. Forviss deg om at mannen din virkelig ER tålmodig. At han faktisk takler situasjonen og ikke bare «later som», mens han går i oppløsning innvendig og til slutt møter veggen. Sørg for å snakke åpent sammen om hvordan dere opplever det!

Så lenge dere takler det på en grei måte, og verken du eller mannen din opplever det som for tungt og frustrerende, så går det bra. Men hvis dere merker at det blir betent og en stor belastning for forholdet deres, så søk råd og hjelp, om ikke annet så for å få snakket med noen og for å få konkretisert hva dere skal gjøre med situasjonen.

Kanskje må du regelmessig ut av rekkevidde for at barnet skal forstå at far også er en som kan gi barnet omsorg. Å leke «Mor, Far & Barn», eller i det hele tatt leker der far er omsorgsperson kunne kanskje hjelpe barnet med å se far i en ny rolle.

Eller hva med et lite skuespill der mor slår seg eller skjærer seg i fingeren og der far trøster mor og setter på plaster. Hva om far finner frem plasteret og trøster dokka til barnet som har fått skrubbsår på kneet?
Det er utrolig
hva man kan få til med en pakke plaster. Det er på en måte visualisert omsorg på et nivå barn forstår.

Men det viktigste av alt! Snakk sammen og ikke nøl med å kontakte hjelpeapparatet dersom dere føler at det blir for belastende for forholdet deres.
Det er ikke sikkert at dere får hjelp, men bare følelsen av at dere gjør noe aktivt sammen
og anerkjenner at dere har et problem, er viktig for dere selv.»

Ikke gi opp
Selv om det skulle ta lang tid før barnet aksepterer den som er blitt avvist, så jobb aktivt med saken og ha tillit til at det ordner seg til slutt.

Barnet trenger tid på å tilpasse seg sin nye tilværelse, og tilknytning er en gradvis prosess
som tar mange måneder.
Ikke gi opp. En dag snur det.

Noen ganger kan faktisk den som ble avvist i begynnelsen, plutselig bli den store favoritten. Mange barn har perioder der de veksler mellom å favorisere den ene eller den andre av foreldrene.


Tomhetsfølelse / nedtrykthet

Når den første intense spenningen over å bli foreldre har lagt seg, opplever noen en underlig tomhet og nedtrykthet.
Dette kan være forvirrende, og man tror kanskje at det er noe galt og unormalt med en selv.

Det er det ikke. Det er ikke uvanlig å få denne reaksjonen, og den kan i det minste delvis forklares slik:

Mange adoptivforeldre har slitt i årevis for å få barn før de endelig velger adopsjon.
De har ofte vært igjennom en lang og smertefull prosess med utredninger og kanskje flere aborter eller mislykkede forsøk med assistert befruktning.

Så kommer den lange adopsjonsprosessen på toppen av det hele, med all forventningen, spenningen, de store utgiftene og den uutholdelige ventingen som det medfører.

Hele prosessen fram mot å få barn har vært som et gigantisk maratonløp, der det endelige målet har vært å få det dyrebare barnet i armene.

Den indre spenningen har bygget seg opp til bristepunktet før selve klimakset: overtakelsen.
Det har nesten vært som en svær ballong i ferd med å eksplodere.

Klimaks og utladning
Så får man barnet. Klimakset er nådd.
Plutselig er man i mål. Maratonløpet er slutt.
Den endeløse ventingen er over.
Og dermed lades den oppbygde spenningen ut. Det er som om lufta går ut av ballongen.

Tilbake blir et slags tomrom og en følelsesmessig nedtur, slik man kan føle etter å ha tatt en stor eksamen, eller når et annet viktig mål i livet er nådd.

Nedturen kan dessuten bli forsterket av at alt kanskje ikke er så rosenrødt som man hadde drømt om.
Hverdagen, som ifølge drømmene skulle fylles av lykke, kjærlighet og nærhet til barnet, kan vise seg å bli både slitsom og krevende den første tiden.

Skulle man oppleve en slik tomhet eller nedstemthet (som gjerne kommer noen få uker etter overtakelsen), er det godt å vite at det ikke er noe unormalt med det, og at det ikke er noe galt med en selv.
Man er bare et normalt menneske med helt naturlige og menneskelige reaksjoner.

Ta tiden til hjelp.
Forsøk å akseptere følelsene uten selvbebreidelse, og ha tillit til at reaksjonen går over etter hvert.
Nøl likevel ikke med å søke hjelp hvis det skulle tårne seg opp for mye.

Tonje Almnes har oversatt en artikkel av June Bond som utdyper dette temaet nærmere. June Bond kaller det for Post Adopsjon Depresjon Syndrom (PADS).
Her kan du lese artikkelen i pdf-format.


Tap av frihet

Ikke sjelden har adoptivforeldrene hatt mange års samliv før de bestemmer seg for å adoptere. De har hatt god tid til å venne seg til den friheten det gir ikke å ha barn.
De er kanskje vant til å jobbe mye, og til å kunne pleie seg selv og sine egne interesser ganske fritt.

Plutselig får de et sprell levende barn i armene, og på et blunk er de forvandlet til en fulldøgns serviceinstitusjon.
I det ene øyeblikket har alt bare vært på papiret – i det neste øyeblikket er det full pakke! Ingen gradvis tilvenning, ingen overgangsperiode – og ingen bruksanvisning.

Uansett hvor mye foreldrene har gledet seg til å få barnet, er det en formidabel overgang!

Barnet kan kreve deres oppmerksomhet konstant, og noen foreldre må gjennom lengre perioder med nattevåk.
Enkelte barn har også spesielle problemer som gir utfordringer utover det vanlige.

Å ha tid til seg selv og sine egne interesser blir brått en luksus når man får barn.
Noen tenker at det skal bli deilig å slappe av hjemme med barnepermisjon. De gleder seg til å få tid til både det ene og det andre.
Glem det! Selv et rolig barn tar nesten all tid i løpet av en dag.

Det er ikke rart om det skulle komme en reaksjon på denne store forandringen.
Man kan til tider føle seg nesten kvalt, og i enkelte øyeblikk – i all hemmelighet – ønske det lille krapylet dit pepper’n gror.
Dette er ikke tegn på at man er et monster, men en naturlig reaksjon på at man ikke får nok tid til seg selv.

Ta litt barnefri
Da er det lurt å sørge for litt barnefri innimellom.
Én passer ungen, og den andre kommer seg ut og får «luftet seg» litt. Det kan være å treffe gamle venner, gå på kafé eller kino, ta seg en lang spasertur, gå i butikker, være med
på en fest, gå på fotballkamp, ta en tur innom jobben – hva som helst som gir en følelse av pusterom og litt frihet igjen.

Ofte er det utrolig hvor mye det hjelper bare å være borte noen timer fra hjemmets fire vegger.

Det er naturlig nok tøffest i starten. Likevel kan det ta tid å venne seg til «ufriheten».
En dag har man imidlertid glemt hvordan det var før, og det er blitt helt normalt å ha
et barn å ta hensyn til.


Slitenhet

Den store overgangen det er å bli foreldre krever nødvendigvis masse energi.

Barnet har ingen av-knapp.
Det skal stelles og mates flere ganger om dagen, det kan ha problemer med å sove, det kan være grinete og klengete, det kan ha et «turbo» aktivitetsnivå, det kan tøye grenser, det kan bli sykt, og så videre.

På toppen av dette vokser klesvasken betydelig, huset blir rotete og skittent, og kanskje blir man nedrent av ivrige og velmenende slektninger og venner som vil se på det nye vidunderet.

Det er ikke rart om foreldrene kan bli både matte og smådesperate innimellom!

Som nevnt ovenfor: Sørg for å få litt barnefri innimellom ved å passe barnet på skift, dersom det lar seg gjøre.

Man må gjerne forsøke å få litt avkobling og energipåfyll ved for eksempel å unne seg en deilig avslappende massasje, ansiktsbehandling eller fotpleie. Noen får ladet opp batteriene ved å trene eller være ute i frisk luft.

Det er dessuten lurt å passe på at man får nok tilskudd av vitaminer og mineraler, underskudd gjør bare at man blir enda mer sliten.

Kanskje det også kan være en god ide å få avlastning med husarbeidet, ved for eksempel å skaffe vaskehjelp hvis man har mulighet for det.

Etter hvert som foreldre og barn blir kjent med hverandre og trygge på hverandre, faller tingene mer til ro.
Familien får etablert en naturlig rytme, og overskuddet vender gradvis tilbake.


Savn av jobb og voksenkontakt

Mange foreldre har jobber som de trives veldig godt med og er levende engasjert i.
De henter kanskje også mye glød og selvtillit gjennom å lykkes på jobben.

Så skal man ha permisjon og være hjemme med et lite barn.
Plutselig består dagene av mating, stelling, dulling og huslige oppgaver.

Hovedkilden til kontakt og kommunikasjon er ikke lenger voksne kolleger, men et lite barn.

Og for de fleste er arbeidsoppgavene mildt sagt forskjellige fra hva man har vært vant til å fylle dagene med.

Selv om det er både godt og viktig å få så mye tid som mulig sammen med barnet sitt, er det også en stor omstilling.
Savn av både jobb og mer voksenkontakt kan komme snikende etter en stund.

Og det er jo egentlig ikke så rart at man savner det man har vært vant til og opptatt av. Aksepter at det er naturlig.

Forsøk å finne måter å få litt mer voksenkontakt og voksenstimulans på hvis det lar seg gjøre.

Kontakt andre i samme situasjon
Ta for eksempel kontakt med lokalavdelingen til adopsjonsforeningen, kanskje de har noen gode tips.
Noen oppretter egne grupper for adoptivforeldre. Kanskje finnes det allerede en gruppe i lokalmiljøet som man kan bli med i.

Mange steder er det åpne barnehager enkelte dager i uka, der foreldre i permisjon kan ta med barna sine.
Barna får anledning til å leke med andre barn, og de voksne kan prate sammen.
Ring kommunen og spør hvilke tilbud som finnes.

I tillegg kan partneren passe barnet alene noen ettermiddager og kvelder innimellom, slik at den som er hjemmeværende kan oppsøke venner.

Før man får barnet, kan man vurdere ulike typer permisjonsordninger.

Noen foreldre velger for eksempel å dele permisjonen ved å jobbe deltid, slik at de bytter på å være hjemme sammen med barnet i løpet av uka.
Det gir avveksling for foreldrene, og barnet får jevnlig alenetid med dem begge.


Depresjon

I noen tilfeller kan det å bli foreldre være en så stor utfordring at det tårner seg opp mer enn man klarer å fordøye.

Kanskje føler man at man ikke greier å takle barnet sitt.

Kanskje er man fryktelig sliten og synes at man ikke strekker til på noe vis.

Kanskje føler man seg overveldet over å være så bundet.

Kanskje har man motstridende følelser og tanker overfor barnet og er skremt og skamfull over det.

Kanskje er man full av selvbebreidelser og skyldfølelse fordi man ikke klarer å leve opp til de (skyhøye) kravene man har til seg selv som mor eller far.

Kanskje får man en senreaksjon etter mange vonde år med ufrivillig barnløshet, utredninger, mislykkede forsøk med assistert befruktning, spontanaborter, og til slutt en lang adopsjonsprosess.

Og kanskje har fortrengte vonde følelser fra egen barndom og oppvekst blitt provosert fram av den nye livssituasjonen (det er ikke uvanlig at ting fra fortiden kan komme opp når man får barn selv).

I tillegg kan situasjonen ha blitt en alvorlig belastning på parforholdet.

Ingenting ble som man håpet
I det hele tatt – alt er blitt helt annerledes enn man drømte om, og man klarer ikke å komme seg ovenpå.
Og så blir man deprimert.

Noen typiske tegn på depresjon: konstant slitenhet og tomhet, alt virker tungt og håpløst, føler seg likegyldig – følelseslivet er helt «flatt», finner ikke glede ved noe, orker ikke å engasjere seg i noe, fungerer mekanisk som en maskin, selv små problemer kan virke uoverkommelige, ser mørkt på framtiden, er trøtt hele tiden og vil bare sove – komme seg vekk.

Da bør man søke profesjonell hjelp. Det er verken flaut eller et tegn på nederlag.
Alle kan oppleve å komme i en situasjon der det blir for mye.

Og da er det viktig å få den hjelpen man trenger.

Se også Tonje Almnes’ oversettelse av en artikkel av June Bond om Post Adopsjon Depresjon Syndrom (PADS). Her kan du lese artikkelen i pdf-format.


Oppsummering

Til slutt vil jeg si at det er all grunn til å være ved godt mot!

Selv om det gjerne er litt slitsomt for både foreldre og barn i begynnelsen, kommer de aller fleste relativt fort til hektene igjen.

Og selv om det til tider er krevende, er det også fantastisk, gledefylt og grensesprengende å få barn.

Det blir et helt nytt liv.

Barn er små mirakler i seg selv, og de er en unik kilde til kjærlighet, nærhet og glede!

* * *